Våren – min julaften

Jeg husker juleaften (og til dels også lille juleaften) som barn. Timer fulle av spenning og forventning. Tiden kunne bare ikke gå fort nok, og alle voksne var teite fordi det skulle ventes og ventes. Og når vi ENDELIG kom oss i gang så skulle vi bruke god tid – maten skulle nytes, så var det dessert, oppvask (tatt for hånd), og så måtte det ommøbleres litt gjerne, og alltid noe ordnes. Vel – jeg husker det sikkert som mye mer venting enn det var, og jeg ser det jo i ungene mine selv nå – ventinga er grusom. For man vet at det man venter på er noe fint.

Og akkurat sånn føles det igjen nå. Bare at julekvelden strekker seg over dager og uker. Og jeg får innimellom lov til å pakke opp en liten gave. Hver morgen før jeg går på jobb tar jeg en titt rundt hushjørnet. Og hver ettermiddag når jeg kommer hjem fra jobb er jeg en runde i hagen for å se hvor snøen har smeltet ila dagen, og hva som er på vei til å begynne å titte opp. Det kommer noen hint av noen fine gaver her og der. Grønne blader som begynner å stikke opp av snøen og jorda. Og så vet jeg at jeg venter på noen ekstra fine gaver. Trilliumen jeg hadde med i forrige innlegg for eksempel, og så disse her:

2014-04-02 18.14.52

Mine aller første snøklokker. De står ved hjørnet ved innganspartiet. Søndag var det snø der, dagen etter hadde disse tittet opp fra bakken. Men nå har det vært kaldt igjen her et par dager, og de har ikke orket å vokse så veldig. Samme med de andre plantene i ellers hagen – en liten pause før de orker å sette igang igjen.

Men den som venter på noe godt osv.. Og så vet jeg jo at når ting virkelig setter igang så vil det jo gå unna i en vanvittig fart. Spirene vil sprette opp og plutselig blomstre nesten uten at jeg rekker å få sukk for meg, og hagen vil bugne av nydelige små gaver.

Jeg gleder meg som en unge!

Advertisements